Adios, farewell, so long!

Da får vi ta en liten oppsummering:

Dager på ferie: 34
Dager på veien: 26
Distanse kjørt: 7.311,8 miles (1.176,7 mil)
Gjennomsnittlig distanse per dag: 215,1 miles (34,6 mil)
Gjennomsnittlig distanse per kjøredag: 281,2 miles (45,3 mil)
Antall stater besøkt: 27

Kjøreruta vi har vært gjennom ser omtrent slik ut:

Fra Roadtrip USA 2010

Dette tilsvarer ca. 5 ganger Norge på langs fra Lindesnes til Nordkapp, 24 turer tur-retur Oslo/Trondheim, eller én tur fra Oslo til Kenya.

Vi føler derfor at nå har vi fortjent å få sitere Johnny Cash og drar i gang en avslutningssang:



Man kan vel si at dette var en once-in-a-lifetime ferietur. Vi håper ikke det, for ønsker oss tilbake! Vi har jo tross alt 23 stater til vi ikke har besøkt enda. Så mens vi pleier døgnvillheten, drømmer vi opp en ny storferie. Så til USA har vi bare én ting å si:

So long!

--

Sol, vin, Napa!

Siste dagen i Amerika, og vi skal egentlig bare komme oss fra San Francisco til Sacramento hvor vi skal overnatte og fly hjem dagen etter. Men hvis vi tar en liten 'detour' på veien, hvor kommer vi da? -Napa!

Vinrankene strekker seg utover landskapet, sola skinner og der framme dukker det opp en vingård. Da var det på tide å virkelig nyte denne siste dagen. Gården hadde et godt utvalg av alt: muserende, hvit, rød og rosé. Vi gikk for den røde Pinot Noir, hvor de også kunne skilte med et ostefat spesielt satt sammen for denne druen. Excellent.

Nam! Geitosten var best. Tilbehør var bl.a. tørkede tranebær, jordbær, noen andre bær vi ikke er sikre på, ristede mandler og pistasjenøtter.

Men så kommer det uunngåelige, vi må forberede hjemreisen og pakke sammen. Ikke en rent liten oppgave etter fem uker! Men etter noen timer med svetting og noe banning har vi to ganske tunge og sprekkferdige kofferter, og likeledes to bagger. Bagasjen har med andre ord vokst med litt over det dobbelte. Nå står bare Seattle og Island mellom oss og Norge. Vi sees!

Frisco

Planen var å slappe av et par dager i San Francisco før vi måtte vende snuten mot Norge igjen. Siden vi har vært i denne byen før stresset vi ikke så mye rundt for å se ting, men slappet av med god mat, shopping, og litt natteliv.

Obligatorisk bilde med Golden Gate

"New England Clam Chowder in freshly baked Sourdogh Bowl"

Apropos natteliv, sent den første kvelden traff vi en eldre trivelig kar i den lokale pubben som fortalte oss historier om da han hadde vært hemmelig agent for myndighetene tilbake i 1967. Grunnen til at han kunne fortelle oss om dette var at myndighetene hadde fraskrevet ham da de ikke lenger hadde bruk for ham, og  ikke ville vedkjenne seg at han hadde vært i deres tjeneste. I harnisk hadde han dermed satt seg som mål å fortelle alle som ville høre så mange av disse hemmelighetene som mulig. Myndighetene brydde seg tydeligvis ikke om dette, for han lever enda.

Vår hemmelig-agent-kompis. Legg merke til pin'sa i jakka. Han var en ekte hemmelig agent, vi fikk bevis på papir! Som han signerte. Håper vi kommer oss gjennom sikkerhetskontrollen på vei hjem. Hvis ikke må dere fortelle verden om denne konspirasjonen!

Pier 39 og Fisherman's Wharf var trivelig som vanlig, vi hilste på sjøløvene, og vi shoppet mmmmmasse sko!
 

So long!

Avenue of the giants

Teknisk sett er vel dette også langs 101, men med en del avstikkere. Redwood-skogen er majestetisk og mystisk. Deilig skog og trelukt, og litt trolsk stemning. Trekronene blokkerer sollyset fra å nå skogbunnen, så det er fint å spasere inn blant kjempene. De høyeste trærne er rett oppunder hundre meter, og trærne kan bli flere tusen år gamle!

At de kan bli så gamle kommer trolig av deres vanvittige overlevelsesinnstinkt, om man kan kalle det for det. Hvis et tre faller, men fortsatt har rotkontakt, vil den gro en eller flere greiner som strekker seg vannrett mot himmelen for å rekke tak i sola, og disse vil rett og slette være nye trær, mens det gamle treet vil fungere som rot og tilføre vann.

Down the 101

Så var det Oregon-kysten! Og nytt sceneskifte! Endelig ved havet igjen kunne vi skimte langstrakte strender. Første by var Seaside. Et tydeligvis populært feriested, det ble noen stopp langs strandens moteller før vi endelig fikk kapret siste rom på Surfside Inn.

Denne helga var det tilfeldigvis et motorsykkelstevne i byen, så aktivitetsnivået (og motorvolumet) var høyt. Men det gjorde ingenting! Ihvertfall ikke for Bjørn...

Hva får du når du setter en syk V8-motor på en motorsykkel? Bosshoss!

Etter Seaside ble terrenget noe mer kuppert, og fjellknausene ruvet etterhvert. Vi fikk tatt masse fine bilder både fra strender og utsiktspunkter langs veien. Veiene var forøvrig smale, kronglete, og et feilskjær her kunne resultert i en scene ikke ulikt slutten på Thelma & Louise.

Oregon highway 101 cliff viewpoint

Vi fulgte hovedsaklig highway 101, men på et tidspunkt gikk plutselig veien litt lenger innlands, og kysten forsvant fra syne. Dette var vi ikke helt fornøyd med, så vi tråklet oss fram på en mindre vei som så ut til gå ut igjen til kysten. Good choice! Da vi kjørte inn i Pacific City visste vi umiddelbart at her ville vi trives. Nå var vi også litt sugne på noe luksus etter fire uker med moteller, så vi booket oss inn på et flott hotell ved navn Inn at Cape Kiwanda. Hotellet hadde rom med balkong ut mot stranden, og det eneste ledig rommet var et såkalt "jacuzzi"-rom. Oh yeah! Og peis på rommet. At de hadde et mikrobryggeri rett nede på stranden gjorde heller ingenting.

Utsikt fra balkongen på hotellet vårt

Samme ettermiddagen som vi sjekket inn her fikk Stine gladmeldingen om at hun hadde kommet inn på lærerhøyskolen. Time for celebration! For å feire booket vi enda en natt på luksushotellet. Da betjeningen fikk høre grunnen til at vi ville bli en natt til kom de opp med en flaske boblevann, on the house. We love it :-) Da var det bare å feire i vei.

Pacific City er kjennetegnet av en klippe ute i havgapet rett utenfor stranden, som vi hadde utsikt til fra rommet. Byen er et flott surfested, så vi måtte jo bare prøve.

Det var utrolig gøy selv om vi ikke kan skryte på oss noen store prestasjoner i denne sporten. Vanntempen i Stillehavet er heller ikke noe å hoppe i taket over. Hendene våre kjentes som døde tømmerstokker mens vi padlet oss utover i det iskalde vannet, etter at den første smerten av nedkjølingen gikk over i nummenhet :-p

Vi dro innom blant annet Sealion Cave på veien videre, verdens største sjøhule hvor seler og sjøløver holder til når de trenger et tak over hodet. Veldig spennende. Sjøløvene liker seg best på klippen utenfor, men er ofte inne også.

Verdens mest fotografferte fyrtårn

Vår konklusjon fra Oregon-kysten er at det er helt vanvittig flott natur og fine og koselige steder. Men det er litt kjølig både i luft og vann, og det blåser en del. Men vi drar gjerne tilbake!

So long!

Mount St. Helena

På veien sørover tok vi en avstikker til fjellet/vulkanen som hadde et massivt utbrudd 18. mai 1980. Kort fortalt eksploderte halve fjellet og utraderte det meste i flere kilometers omkrets. Nå, tretti år senere, er arrene fortsatt veldig tydelige, men naturen og hele området er rått og fantastisk! Kjør bilder!

Utsikt mot vulkanen

Spirit Lake

Stine

Bjørn

Bigfoot!!

Flere bilder i bildearkivet. So long!

Emerald City

Etter å ha karret oss gjennom tett bytrafikk inn til Seattle sentrum var vi klare for litt R&R, avslapping og bykos sto på planen. De første to nettene bodde vi midt i sentrum, med gangavstand til det meste.

Utsikten fra hotellrommet.

Eller vent, dette er fra Space Needle, Seattles høyeste tårn :-p

Se Mount Rainier som flyter i bakgrunnen.

Vi ruslet ut på hovedgaten og fikk oss en matbit på et sted som sannsynligvis egentlig var mest et drikkested, da de kunne skilte med 208 typer vodka, 166 typer gin, 48 typer whisky, 109 typer tequila etc. Men maten var knallbra, og vi greide heller ikke gjøre kål på de vannvittige porsjonene.

Jepp jepp, litt mett etter tidenes gigaporsjon med Surf'n'Turf Rib Eye Steak med bakt potet og fløtesaus. *burp*

Etter god mat ville vi ha litt musikk. Vi fikk et tips om et sted som het Comet Tavern som skulle være et av de kule rockestedene hvor "up and comming" band pleide å spille. Med litt god gammel "grunge" feeling i blodet dro vi dit og menget oss med de harde rockerne. Og det rocket! Lite med bilder derfra, men dette fanger kanskje atmosfæren... eller...?

The Comet Tavern, let's rock!

Ellers sjekket vi ut de lokale hotspotene og vandret rundt i byen. Veldig fin by ved sjøen, og utsikten mot Mount Rainier var uovertruffen i klarværet vi fikk de dagene vi var der. VI tok også en båttur i Puget Sound, sundet hvor bryggen i Seattle ligger.

Utsikten fra båten i Puget Sound

Space Needle

"Wall of water"

Pike Place Market, det gamle ferskmarkedet i byen.

Bjørn, nørden som han er, måtte innom SciFi museet for å se på dingser fra science fiction filmer med mere. Museet var et "two-in-one" konsept med musikkmuseum som andre del. Bildene får fortelle.

Captain Kirks kommandostol! Hvis du ikke skjønner hva dette er kan du bare drite i det...

The Borg are comming!

Arnold var også der.

Og R2-D2!

Kurt Cobains gitar, denne ble bl.a. brukt under Nirvanas innspilling av "Smells like teen spirit" musikkvideoen.

Ooooh, aaaah!

Time to get groovin'!

Litt mer mat måtte det bli, en koselig restaurant på Pike Place Market ved navn Maximillian med fransk utvalg resulterte i en spennende og god opplevelse.

Karstein, følg med, dette er Escargot ;-)

Nydelig tilberedt med urter og bakt i hvitløkssmør, mmmm!

Ellers spiste vi henholdsvis focaccia og biff med søtpotetfries.

Når vi første var i grungens hjemby hvor Nirvana slo seg frem tok vi også turen bortom huset til Kurt Cobain. RIP, Kurt!

Vi setter kursen sørover, so long!